onsdag 13. oktober 2010

Del 3: Personkarakteristikk

De tunge sekkene våre humpet på ryggene våre, idet vi gikk bortover den grusete stien. Jeg snudde meg og så på Andrea. Hun så ikke sliten ut i det hele tatt, og hun pustet helt normalt. Gud, hvor godt trent hun var. Det mørke, tykke håret hennes, de grønne øynene og det halvlange håret gjorde at hun så ut som en skogsdronning der hun gikk blant de svære trærne. Hun var mitt forbilde. Jeg følte meg som et annet -og bedre menneske når jeg var med henne. Vi hadde kost oss rundt bålet i går kveld. Grillet pølser og kokt kakao. Vi hadde snakka om alt mulig. Ledd av de merkeligste ting. Vi var som søstre, hun og jeg. Jeg kunne fortelle henne alt, også om ting jeg ikke likte å snakke om til noen. Mine innerste tanker og følelser, ting jeg slet med, ting jeg ikke kunne forstå. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten Andrea. En mer ordentlig og selvstendig jente måtte man lete lenge etter.
”Andrea?” Stemmen min hørtes merkelig ut, som om jeg var på gråten. Hun stoppet opp og ga meg et nysgjerrig blikk.
”Jeg er glad for at jeg har deg”.

torsdag 7. oktober 2010

Del 2: Forskjellen på å "fortelle" og å "vise"

b) Kroppen min skjalv av den kalde, råe novemberlufta. Den isende vinden gjorde at jeg måtte krympe meg sammen for å holde på den lille varmen som var igjen. Lyden av de uendelige bølgene gjorde at jeg følte meg enda mer ensom og forlatt. Rundt meg var det bekmørkt, og ingen sjel var å finne her på denne tiden av døgnet. Den ubehagelige følelsen jeg hadde inni meg, steg bare mer og mer. Jeg var her helt alene, langt, langt bort fra sivilasjonen.

c) Med et bestemt dunk satte servitøren pizzaen på bordet. Jeg ga henne et av mine sterkeste smil, og takket så hjertelig for den rakske betjentingen. Munnen min fyltes ved synet av den herlige pizzaen. Raskt grep jeg fatt i et stykke og førte den opp til munnen min. I ren velvære lukket jeg øynene og tygget sakte. Den helt perfekte bunnen, den smeltete osten og de saftige skinkebitene. Plutselig hadde jeg spist et helt stykke, men det gikk bra, for jeg hadde jo nesten en hel pizza igjen! Smaksløkene på tunga frydet seg over de deilige smakene, og magen min rumlet fornøyd. Var jeg i himmelen?

onsdag 6. oktober 2010

Del 1:Forstørre øyeblikk

Bussturen
Etter noe som virker som en evighet, kommer endelig den nedslitte bussen humpende bortover veien. Endelig. Jeg myser inn i bussen i det den kommer nærmere mot meg. Yes, den er tom. En forestilling om at bussturen kommer til å bli en harmonisk og fredelig tur, ramler inn i hodet mitt. Jeg kjenner allerede at jeg gleder meg til å sovne av og la alle bekymringene fare bort. Bussen stanser brått fremfor meg, og jeg skvetter til. Jeg går raskt inn i bussen og nikker kort til bussjåføren, før jeg slenger mynten til ham. Deretter går jeg rolig og avbalansert til mitt yndlingssete bak i bussen og kjenner at hodet mitt virkelig trenger den etterlengtede avslappingen. Setet kjennes himmelsk ut, og jeg kjenner øyene mine lukke seg.
”Og jeg sa bare: nei du Kåre det kan du da ikke gjøre mot Astrid. Hun er jo en selvstendig person, må du da forstå.”
”Ja, ja, ja. Her om dagen da jeg satt og drakk kaffe, ringte han til meg også. Og gjett hva? Han fortalte akkurat den samme fortellinga til meg!”
”Neei, er det sant!”
Virkeligheten kom tilbake, jeg hadde sovnet av. To skingrende, fæle stemmer hørtes. Stemmene kom fra bak i bussen, og jeg snudde med skarpt for å vise at slike samtaler kunne de spare seg for her i bussen. Kunne de ikke ta litt hensyn til folk som ville slappe av etter en hard skoledag! To gamle kjerringer, med innskrumpa hud stirret på meg. Den ene tok seg til og med friheten til å nikke til meg, som om vi var gamle bekjente fra 2. verdenskrig. Jeg åpnet munnen min i forskrekkelse. Hvordan kunne den gamle rosinen vekke meg, og deretter hilse på meg? Makan til uforskammelighet.