onsdag 6. oktober 2010

Del 1:Forstørre øyeblikk

Bussturen
Etter noe som virker som en evighet, kommer endelig den nedslitte bussen humpende bortover veien. Endelig. Jeg myser inn i bussen i det den kommer nærmere mot meg. Yes, den er tom. En forestilling om at bussturen kommer til å bli en harmonisk og fredelig tur, ramler inn i hodet mitt. Jeg kjenner allerede at jeg gleder meg til å sovne av og la alle bekymringene fare bort. Bussen stanser brått fremfor meg, og jeg skvetter til. Jeg går raskt inn i bussen og nikker kort til bussjåføren, før jeg slenger mynten til ham. Deretter går jeg rolig og avbalansert til mitt yndlingssete bak i bussen og kjenner at hodet mitt virkelig trenger den etterlengtede avslappingen. Setet kjennes himmelsk ut, og jeg kjenner øyene mine lukke seg.
”Og jeg sa bare: nei du Kåre det kan du da ikke gjøre mot Astrid. Hun er jo en selvstendig person, må du da forstå.”
”Ja, ja, ja. Her om dagen da jeg satt og drakk kaffe, ringte han til meg også. Og gjett hva? Han fortalte akkurat den samme fortellinga til meg!”
”Neei, er det sant!”
Virkeligheten kom tilbake, jeg hadde sovnet av. To skingrende, fæle stemmer hørtes. Stemmene kom fra bak i bussen, og jeg snudde med skarpt for å vise at slike samtaler kunne de spare seg for her i bussen. Kunne de ikke ta litt hensyn til folk som ville slappe av etter en hard skoledag! To gamle kjerringer, med innskrumpa hud stirret på meg. Den ene tok seg til og med friheten til å nikke til meg, som om vi var gamle bekjente fra 2. verdenskrig. Jeg åpnet munnen min i forskrekkelse. Hvordan kunne den gamle rosinen vekke meg, og deretter hilse på meg? Makan til uforskammelighet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar